Tvillingsøstrene Liv og Åse kom til Romerike Folkehøgskole høsten 1956, unge og for første gang borte fra hjemmet. Skoleåret ble et vendepunkt som ga dem selvtillit, samfunnsblikk og varige verdier om fellesskap, ansvar og respekt – erfaringer som fortsatt preger hvordan de ser på mennesker og samfunn i dag, nesten 70 år senere.
Et sted som former mennesker
Da Liv og Åse begynte på Romerike Folkehøgskole høsten 1956, var det for første gang de flyttet hjemmefra. Skoleåret ble et tydelig brudd med det kjente og starten på en utvikling som skulle prege både livsvalg, verdier og yrkesliv i mange tiår.
Valget av Romerike var ikke konfliktfylt, men preget av entusiasme og støtte hjemmefra. Beslutningen ble møtt med tillit og oppmuntring, noe som ga trygghet i overgangen til et nytt livskapittel:
«Jeg skal si at det var bare positivt. Det var ikke noen motstand. Moren vår var veldig positiv. Og de var veldig positive til at vi skulle komme dit. Vi bare sa til mamma at det er her vi vil gå. Og så var det ikke noe mer snakk om det.»
– Åse
Skolen fremstod som et sted der unge mennesker kunne stå på egne ben, men samtidig bli ivaretatt i et fellesskap med tydelige rammer.
Oppvekst og verdier i møte med mangfold
Liv og Åse kom fra hjem der kristne verdier var en naturlig del av hverdagen, men uten strenge regler eller kontroll. Troen var mer praktisk enn dogmatisk, noe som skilte deres oppvekst fra andre mer autoritære miljøer de kjente til:
«De var ikke sånn strenge kristne, men i sine gjerninger så var de kristne. I hjemmet vårt var det fritt og greit, men vi hadde en onkel som var mer streng. Men det var friere hos oss, heldigvis.»
– Liv
På Romerike møtte de elever med svært ulike kulturelle og sosiale bakgrunner. Dette skapte både kontraster og nye perspektiver. Åpenhet, tydelig meningsutveksling og forventningen om å delta aktivt i fellesskapet kunne virke uvant for noen utenfra.
For tvillingsøstrene ble dette en viktig del av den personlige modningen – å lære å ta plass, samtidig som man forstod og respekterte andres grenser.
En skole som åpnet verden
Romerike Folkehøgskole hadde allerede på 1950-tallet en sterk bevissthet om sin egen historie. Med røtter tilbake til siste halvdel av 1800-tallet og erfaringer fra okkupasjonstiden under andre verdenskrig, bar skolen med seg både kontinuitet og alvor.
I en hverdag uten kontinuerlig nyhetsstrøm fikk elevene daglige forelesninger som satte samtiden i perspektiv. Disse samlingene bidro til å gjøre verden større og mer forståelig:
«Verden var ganske liten. Vi hadde ikke TV. Det å komme til Romerike Folkehøgskole og få disse forelesningene som Erling Østerud hadde hver eneste dag, hvor vi startet med en sang og avsluttet med en sang, gjorde oss veldig samfunnsbevisste.»
– Liv
Sang, refleksjon og samtale var integrerte deler av skolehverdagen, og bidro til å knytte kunnskap, følelser og ansvar sammen.
Fellesskap i praksis
Hverdagslivet på Romerike i 1956–57 var preget av felles ansvar. Tradisjoner, arrangementer og måltider ble skapt gjennom samarbeid, ikke organisert for passiv deltakelse. Alle hadde oppgaver som måtte løses for at fellesskapet skulle fungere:
«Og var det middager, så var idrettslinjen med og serverte, og alle var med. Alle hadde oppdrag for at det skulle fungere. Det var veldig fint.»
– Åse
Dette bygget samhold, men også respekt. Forholdet mellom elever og lærere var preget av tillit og tydelige forventninger:
«Vi hadde mye mer respekt for hverandre, og særlig for lærerne. Vi drev aldri med baksnakkelse eller noe som helst. Respekten var større enn det jeg føler at den er i dag.»
– Liv
Når uenighet oppstod, ble den håndtert med mål om å gjenopprette balanse og forståelse:
«Å få tilrettelagt sånn at ting fungerer folk imellom, det lærte vi på Romerike.»
– Åse
Verdier som fulgte videre i livet
Erfaringene fra Romerike fikk varig betydning. I yrkeslivet opplevde både Liv og Åse at toleranse, omsorg og evnen til å se mennesker var direkte overførbare ferdigheter:
«Det er ikke alltid like lett, men toleransen jeg lærte på Romerike kom godt med. Vi hadde noen som kanskje ble litt irettesatt, men vi viste omsorg og glede.»
Skoleåret ga også selvtillit. Det å mestre livet borte fra hjemmet, i et fellesskap der man ble sett og tatt på alvor, åpnet nye perspektiver:
«Vi kom til et godt sted hvor vi ble tatt vare på og fikk perspektiv på livet på en helt annen måte.»
– Liv
Folkehøgskolens betydning i dag
Når Liv og Åse ser på dagens samfunn, uttrykker de bekymring for utviklingen mot økt individualisme og svekket fellesskap. I den sammenhengen mener de folkehøgskolene er viktigere enn noen gang, og reagerer sterkt på regjeringens forslag om å redusere stipendordningen tidligere i høst:
«Det ville være veldig synd hvis de reduserte stipendordningen. Vi trenger denne form for samvær, kanskje mer nå enn noen gang.»
– Åse
De peker på et grunnleggende paradoks i spareargumentene:
«Det er ofte det som fungerer best som det blir spart på. Det er galt. Er det noe som fungerer bra, som folkehøgskolene, så skal det ikke spares på.»
– Liv
En arv som fortsatt lever
Romerike Folkehøgskole har gjennom generasjoner vært et sted der unge mennesker har fått rom til å vokse – faglig, sosialt og menneskelig. For Liv og Åse, ble året et varig fundament.
I møte med dagens utfordringer fremstår folkehøgskolens idé fortsatt som relevant: et sted der frihet kombineres med ansvar, og der fellesskapet styrker individet. Det er en arv som fortsatt har betydning, og som fortsatt former mennesker.
Se klipp av Liv og Åse fra NRKs sending under
jubileumskonserten i Ullensaker kulturhus: